13. okt. 2014

Skrova fyr

Skrova fyr ligger på den lille Saltværsøya ved Skrova i Vågan kommune i Lofoten. Fyret ble bygd i 1922. Før det faste fyret ble bygd, hadde et mindre fiskefyr stått på Skjåholmen. Skrova fyr var et av de siste fyrene i Norge som ble avfolket. Det ble automatisert og avbemannet 29. juli 2005. Fyret har et støpejernstårn på 24,5 meter. Skrova fyr ble i 1932 utstyrt med radiofyr. Mastene til radiofyret står fremdeles. Fyret ble elektrifisert i 1951. Skrova fyr er kjent som værstasjon på kysten. Den automatiske værstasjonen ble lagt ned da fyret ble avfolket, men manuelle værobservasjoner blir nå foretatt av en person på selve Skrova. Det tidligere fiskefyret på Skjåholmen ble opprettet i 1856 og erstattet med ei fyrlykt da dagens fyr ble bygd. Dette fyret hadde fra starten av brennetid mellom 1. januar og 14. april. Fra 1860 ble brennetida utvidet til 1. september – 14. april. Den tidligere ishavsskipperen og oppdageren Elling Carlsen var fyrvokter på Skrova fyr fra 1879 til 1894.

11. aug. 2014

Lofotkatedralen

Vågan kirke, også kjent som Lofotkatedralen, ligger i Kabelvåg i Nordland. Kirka er ei korskirke i tømmer i nygotisk stil. Det er en langstrakt korskirke med korte og brede korsarmer.[1] Den ble innviet 9. oktober 1898 og er med 1100-1200 plasser en av landets største.[2] Arkitekt for kirka var Carl Julius Bergstrøm.
Kirka erstattet ei eldre kirke fra 1798, som var blitt for lita. Den nye kirka er den største trekirka og trebygningen nord for Trondheim. Tømmeret til kirka ble levert av trelastfirmaet Jacob Digre i Trondheim. Delene ble prefabrikkert på fabrikken i Trøndelag og satt sammen i Kabelvåg.
Kabelvåg har vært kirkested i omtrent 900 år, og det første Håløygske kirkehus ble opprinnelig reist av Øystein Magnusson rundt år 1114, sannsynligvis i forbindelse med at den daværende kongen deltok i en sak mot Sigurd Ranesson. Fem eller seks kirker har ligget innenfor området til dagens kirke. Ei tidligere kirke ble flyttet til Værøy i 1799.
2003/04 ble det strid da menighetsrådet i Vågan hengte opp et regnbueflagg i kirkens våpenhus for å vise at kirken var en sone fri for diskriminering.



8. aug. 2014

Svartisen

Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på omlag 370 kvadratkilometer.[1] Under Den lille istid på midten av 1700-tallet var Svartisen én sammenhengende isbre, men er i dag delt i to: øst- og vestisen. Breen strekker seg gjennom kommunene RanaMeløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. Svartisen ble kartlagt i 1964, og er fastlands-Europas lavestliggende isbre, bare 20 m.o.h på det laveste (per 2007). Dette gjør at breen er lett tilgjengelig som turistmål. Høyeste punkt på breen i vest er Snøtinden, som ligger 1594 m.o.h., og i øst er høyeste punkt Istinden med sine 1572 m.o.h.
Navnet Svartisen kommer fra den gamle betegnelsen «Svartis», som beskriver den karakteristiske dype blåfargen i isen, med kontrast til den hvite snøen. Ismassene viser et spekter av blåtoner, fra transparent is, til turkis og mørkt blått.
Polarsirkelen går over søndre del av breen.

Svartisen is a collective term for two glaciers located in northern Norway. The system consists of two separate glaciers,
  • Vestre (western) Svartisen (221 km2), which is the second largest glacier on the Norwegian mainland (there are larger glaciers onSvalbardIceland and Novaya Zemlya) after Jostedalsbreen
  • Østre (eastern) Svartisen (148 km2), which is the country's fourth largest.
There are also a number of minor glaciers in the area, such as Glombreen in the northern part of Meløy, and Simlebreen in Beiarn. One of the outlet glaciers of Svartisen, Engabreen ends at the lowest point of any glacier on the European mainland, at 20 meters above sea level (in 2007). The Norwegian Water Resources and Energy Directorate has monitored the glacier mass balance of the glacier since 1970 and operates a sub-glacial laboratory beneath Engabreen.
Svartisen is part of Saltfjellet-Svartisen national park, located in the Saltfjell mountain range.
Holandsfjord where the glacier get closer to the sea than any other glacier in Europe (apart from Svalbard).
Water from the glacier is collected and used for hydropower production via runoff into the streams and lakes and through intakes borred beneath Engabreen.
http://no.wikipedia.org/wiki/Svartisen








2. aug. 2014

Røros

Bergstaden Røros

Bergstaden Røros ble innskrevet på World Heritage List i 1980. 333 års gruvedrift og byjordbruk hadde skapt en helt særegen by på fjellvidda.
UNESCOs verdensarvkomité begrunner innskrivingen slik:
"Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av det fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land så vel på det industrielle, sosiale og kulturelle område som på det arkitektoniske. Røros Bergstad med sine omgivelser er et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og danner en enestående gruveby på en høyde 600 meter over havet."
Bergstaden har bevart mye av sitt opprinnelige preg med gatemønster anlagt på 1600-tallet og trehusbebyggelse fra 1700- og 1800-tallet og som i dag står på Verdensarvlisten.
I 2010 ble også de omkringliggende områdene rundt Røros bergstad, den såkalte Circumferensen, skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Norge søkte i 2009 UNESCO om å utvide det opprinnelige området til verdensarven Røros til også å omfatte det omkringliggende kulturlandskapet, siden dette er et viktig vitnesbyrd om hvordan gruvedriften og den enorme materialtransporten har foregått, og hvordan menneskene har tilpasset seg fjellandskapet, naturen og et kaldt klima med vanskelige betingelser for jordbruk.